Morgendagens arbeidsliv i gårsdagens bygg

Det sies at ingen vet hva fremtiden vil bringe.

Og det er på sett og vis sant.

Men samtidig kan vi med stor sikkerhet anta én ting om dagen i morgen: Nemlig at den i all hovedsak vil bestå av elementer fra dagen av i går.

I løpet av 150 år har hatt en industriell revolusjon som har snudd opp-ned på både menneskers liv og planeten vi lever på. Og de siste 15 årene har denne utviklingen eskalert radikalt med en ny revolusjon, denne gangen digital. Velger man dette perspektivet, kan man av og til få inntrykk av at verden er i en tilstand av komplett endring.

En rask kikk ut av vinduet burde kurere alle for denne villfarelsen.

Vi kjører bil, tog og fly til jobb. Eller vi sykler eller går. Vi kler oss i jeans og T-skjorte. Eller skjorter og dress. Og vi spiser mat fra norske bondegårder, med kniv og gaffel. På tallerkener av keramikk. Akkurat slik vi gjorde for både en, to og tre generasjoner siden.

Og ikke minst: 90 prosent av bygningsmassen vi omgir oss med, har allerede stått der den står i mange år – og målet er i de aller fleste tilfeller at den skal få lov til å bli stående. Og da er vi fremme ved mitt poeng som eiendomsutvikler: Omgivelsene vi lever i, er både fortidens og fremtidens by. Bygget for å vare. Og konstruert for å være så robuste at de tåler endring.

For meg handler det om at det å ta vare på hus både er sosialt, økonomisk og ikke minst miljømessig bærekraftig. Det er ressurskrevende å rive ned og bygge opp. Lokal identitet tar lang tid å etablere. God infrastruktur og naturlig bruk er noe som vokser frem over mange år. Og det å re-starte denne prosessen hvert femtende år er å gå baklengs inn i fremtiden.

GOD INFRASTRUKTUR OG NATURLIG BRUK ER NOE SOM VOKSER FREM OVER MANGE ÅR. OG DET Å RE-STARTE DENNE PROSESSEN HVERT FEMTENDE ÅR ER Å GÅ BAKLENGS INN I FREMTIDEN

Samtidig er verden i endring.

Det norske samfunnet står midt i en omstillingsprosess.

Vi er midt i det grønne skiftet.

Vi må tilpasse oss et arbeidsmarked der roboter utfører stadig flere oppgaver.

Og vi må finne ut av hvordan den digitale virkeligheten kan brukes til samfunnets beste og bringe oss nærmere hverandre, ikke lenger fra hverandre.

En utvikling jeg er sikker på best finner sted innenfor en videreføring av det vi allerede har bygget opp. Jeg snakker om et samfunn. Og jeg snakker om bygninger.

Vi i Aspelin Ramm eier et hus i Oppegård. Det bærer navnet Rosenholm Campus, men på folkemunne er det fortsatt kjent som IBM-bygget. Det ble tegnet av Geir Grung i 1986 og ble spesialdesignet for den norske divisjonen av IT-giganten IBM, på den tiden det ubestridt ledende selskapet innen datautvikling. De tredve årene som har gått siden den gang har sett Microsoft overta den posisjonen, selv om IBM er en viktig, men helt annerledes gigant. Apple har stupt og reist seg igjen. Nokia kom ut fra ingen ting, ble markedsledende og forsvant igjen like fort.

Og dette illustrerer det jeg snakker om på en god måte: Deler av samfunnet forandrer seg lynraskt. IBM er noe helt annet i dag enn i 1986, men huset til Geir Grung står som det ble bygget.

IBM-BYGGET: Apselin Ramm trekker frem bygget laget for IBM på 80-tallet, men som tross en totalt endret digital verden fortsatt kan ha sin funksjon.

FOTO: ASPELIN RAMM

Dette utgangspunktet inspirerer meg hver enste dag! Muligheten til å forvalte en arv av kvalitet og historie samtidig som vi hele tiden må se på nye løsninger som ikke bare er dagens, men morgendagens. Og i tilfellet Rosenholm Campus handler ikke det om å finneden neste store IT-giganten og installere dem i IBMs gamle lokaler. Vi skal være med på å skape den. Det vi ønsker på gjøre, er å bruke bygningsmassen til å etablere et laboratorium der IT-selskaper og andre fremoverlente bedrifter ikke skal flytte inn fra utsiden. De skal vokse frem fra innsiden.

I praksis betyr det å tilby et kontorbygg som er mer et hotell for gründere og nystartede bedrifter som det er tradisjonelle kontorlokaler.

Et arbeidsmiljø der leiekontraktene er kortere, lokalene mer fleksible og alt fra kaffetrakter og kopimaskin til auditorium og kantine er fellesgoder. Et arbeidssted der tidligere ideer om konkurranse og proteksjonisme er erstattet med samarbeid, deling og co-working.

DELER AV SAMFUNNET FORANDRER SEG LYNRASKT. IBM ER NOE HELT ANNET I DAG ENN I 1986, MEN HUSET TIL GEIR GRUNG STÅR SOM DET BLE BYGGET

Informasjon og kunnskap er ikke lenger verdier som ales frem i lukkede elfenbenstårn og selges med et copyright-merke klistret på innpakningen. Tvert imot er de foretakene som forstår at alt er tilgjengelig for alle, at det å bringe flinke folk sammen skapermerverdi, fri informasjonsflyt er noe alle kan profittere på, som står for den nye verdiskapningen.

At dette nå skjer i stort omfang på Rosenholm, Oppegård, i et hus som arkitektonisk er et monument over en annen tidsalder, synes jeg, med mine mange år i eiendomsbransjen bak meg, er helt fantastisk.

Geir Grung bygget for én bestemt situasjon i 1986, men lagde samtidig et fleksibelt hus der materialer og detaljer var av en kvalitet som aldri går ut på dato.

Dermed tåler også bygningen å tenkes på nytt og møter nå fremtiden med arealer som er lette å dele opp på ulike måter, perfekte for å etablere midlertidige konstellasjoner og som har en åpen infrastruktur som gjør samarbeid mellom ulike bedrifter og næringsveier til en helt naturlig ting. Nevnte jeg at bygget i dag har miljøklasse B? God drift og dedikert innsats, hjulpet av ny teknologi, har nær halvert energibruken i bygget.

Jeg vet ingen ting om fremtiden. Bortsett fra at det eneste riktige å gjøre er å bygge den på det beste vi har med oss fra fortiden.

Isak Gundrosen